Liten men god som gull!

Sitter her og leser meg opp til eksamen. I dag går det i barnets lek og hvordan kan vi lære av leken for å skape godt barneteater. Egentlig kjempeinteressant, men dårlig student som jeg er vandrer mine tanker fort bort fra boka. Denne gangen faktisk til noe relevant! Det var jo sprøtt bare det i seg selv, men enda sprøere var innholdet i mine vandrende tanker.

For når jeg tenker meg om lekte vi mye som barn. Mye dramatisk lek som boka kaller det. Vi lagde våre egne univers, med våre egne regler, og vår egen regi(kanskje viktigst av alt). "Så sier jeg det, og da gjør du det, og så kommer han inn og da blir det slik og slik og da sier jeg..."osv.

Barnehejems leker var mest poulære. På vei hjem fra skolen helst. Da var vi på flukt fra den slemme barnehjemsbestyreren! (kan vi ha blitt littegranne påvirket av en viss film med en visse rødhåra krølltopp?) Vi møtte selvfølgelig på noen kjekke gutter på veien som var hel gale etter oss. Det skjedde forsåvidt i alle lekene. Sjeldent på ordentlig kan du si... Trist.

Så hadde vi Buskeby. Va lagde rett og slett vårt eget lille samfunn i en skråning ved veien. Tok med oss kopper og kar, lagde hvert vårt hjem under hver vår rot eller i en busk(derav navnet Buskeby), tok med plastikkposer for å dekorere,

Jeg får da lekt litt nå også...

hadde sivil status og yrke alle mann. Det var fantastisk! Og best av alt, søstersen ble sjalu fordi hun ikke fikk være med. Storesøster liksom! Det var stas. Hun spionerte. Det ble liksom hennes oppgave. Det var helt fantastisk helt til en voksen mann kom og uttrykte sin bekymring for at vi ikke ville rydde opp etter oss. Snakk om å drepe lekens glede! Vi avslutta den ukeslange leken med en gang.

Vi ble også jaget av ulver opptil flere ganger på vei til skolen. Resulterte ofte i at vi kom aaalt for sent til time.

Noen ganger var vi kjemper, sølepyttene var hav og innsjøer, stenene på en grusplass var mennesker som vi tråkket på. Ikke med vilje så klart! For vi var jo snille kjemper, vi var bare så voldsomt store!! Det var god selvterapi for min lille skrott.

En gang lekte vi i nærmeste nabos hage. Gravplassen til kapellet. Kirketjeneren jagde oss bort og vi ble skikkelig sinna. Skjønte ikke at det kunne være så ille å leke der! Skadefryden var derav stor da pappa sendte brannbiler dit får å slokke løvbålet kirkemannen hadde laget som sendte masse røyk inn til oss. Om jeg ikke husker feil satte vi oss i solstoler med liksom drinker og det hele for å se på "hevnen" som vi følte det var da. Stas.

Jeg kunne fortsatt slik i en evighet, men det skal jeg ikke. Du får heller spørre hvis du vil høre mer!